10 år med Nytt på Nytt - hvorfor i all verden gidder vi? nytt Aldri før, noen gang, har vi sett så mye på TV som nå, sier NRK forsker Kristian Tolonen. Februar 2009 er ”all-time-high”. Hver og en av oss ser utrolige 3 timer og 46 minutter hver dag – det er 28 minutter mer enn på samme tid som i fjor. Nå er det lov å bruke ordet TV-slaver igjen. Hva kan det komme av? Er det snøen? Eller kanskje finanskrisa som gjør at vi siger ned i TV-møblementet mer enn tidligere? Kan det rett og slett være selve TV-møblene, de er større og mykere enn før? Kanskje det er digitaliseringen, kvaliteten på TV-bildet? At de HD-klare skjermene gjør det mindre slitsomt og mer detaljrikt enn tidligere å studere de levende bildene? Skjermene er større og flere enn noen gang, kanskje det er det økte antallet kvadratmeter skjerm som gjør utslag? Muligens har lydkvaliteten sitt å si, Dolby surround og annen moro er ikke bare lenger forbeholdt hjemmekinofantastene? Kanaluvalget har også økt? Det kan i alle fall ikke være innholdet. NRK har TV-toppene og det mest nyskapende der må være at noen har funnet ut at det går an å spille inn TV-drama nord for Sinsenkrysset – for den hovedretten som NRK serverer er meget, meget tradisjonell og svært lite nyskapende – men likevel er det altså dit vi søker – kanskje er nordmenn redd for å gå seg bort i kanaltåka og velger å grave seg ned ved moderkanalens trygge lune rede. ”Nytt på nytt” er et program som ble oppfunnet i England og som i fornorsket versjon har blitt en del av helgeliturgien ved å gå på NRK så godt som hver fredag siden 1999 – det er 10 år det! Nyskapingen her er at en blondine er byttet ut med en tynnere men morsommere blondine – alle vet at hele greia egentlig er juks og har stram regi og manus. Men vi elsker det selv om vi egentlig vet akkurat hva vi får. Dette ligner mer og mer på et godt gammeldags ekteskap på vei mot sølvbryllup. Norges nestmest populære program er forutsigbarheten selv: Den store klassefesten. Ved årtusenskiftet hadde den premiere og har gått seks sesonger siden da. Den største forandringen er at Dan Børge har fått mindre krøller (har han egentlig krøller i det hele tatt?) Klassefesten har verken blitt villere eller våtere – vi får fremdeles ikke være med på selve festen og se hvor drita gamle klassekompiser blir og hvem som havner i senga med hvem av kjendisene. Det kunne virkelig vært nyskapende og gjenkjennelig for alle nordmenn som har vært på klassefest. På tredjeplass finner vi ”Himmelblå” – en piratkopi av BBC serien ”Thousand acres of sky” som ble sendt i perioden 2001-2003. Den britiske originalen handler om i enslig mor som sliter med å få endene sammen i storbyen. En dag dukker det en avisannonse opp, den lille øya Ronansay må legge ned skolen sin og er fraflyttingstruet hvis ikke de klarer å skaffe flere elever til den lokale skolen. Marit heter originalt Abby, hun får tak i sin Kim – en god kompis som stiller for å oppfylle annonsens krav om å være en hel familie ( han heter Kenny) – sammen drar de av sted og Abby faller etter hvert for Ronansays svar på Roland, nemlig lakseoppdretter og kjekkas Alistair. Rein og skjær blåkopi nesten, nettsidene til Pragers original finner du her. Nest nederst i ”Fem på million-TV-toppen” finner vi ”Mesternes Mester” – en norsk utgave av ”Eternal Glory” fra TV-format fabrikken Defilistijnen i Nederland. Forskjellen på den norske og originalen er at det snakkes norsk. Jada, ny på norske skjermer, og trolig noe som vil henge på skjermen lenge når en ser på mottakelsen – det kommer nok flere sesonger med denne her. Det mest nyskapende må være den enorme vennligheten mellom deltakerne som nærmest trenger krisepsykolog hver gang en av dem skal stemmes ut. At Mesterprogrammet fornyer realitysjangeren er vel å ta hardt i? På femte plass finner vi ”Senkveld” – TV2s ungdomsalibi som ble lansert i 2003. I 2009 er programlederne seks år eldre og TV-publikummet strekker seg langt inn i pensjonistrekkene. Dette er TV2s svar på Erik Bye og Odd Grythe. Fredagsmiksen er sikker som banken – en prat med aktuelle gjeste i sofakroken, et musikalsk innslag med en eller annen verdens/norgeskjent artist – og til slutt ”Thomas og Harald – gjør gærne ting” (som ikke er så gærne lenger). En sikker seermagnet, og veldig lett å sovne til. (Det kunne vært moro om seertallfolket kunne sjekke når seerne sovner på fredags og lørdagskveldene – trolig er det etter at de har zappet seg inn på NRK – det må jo være grunnen til at de bli der) Programinnholdet kan det ikke være som drar oss til skjermen. Hvis vi gjorde det for å se noe vi ikke hadde sett før så hadde vi valgt ”Trygdekontoret” på NRK – et selvoppnevnt nyskapende kultprogram for intellektuelle, feite 40 åringer. 89 000 wannabe-kultfans dukket opp første gang. Da program nummer to gikk på lufta møtte 32 000 opp. Hvis det er tallet på seere som ønsker seg noe nytt må vi nok slite lenge med Jon, Dan Børge og loslitte indrettshelter. Den, store, på, nytt, TV, TV2, Nytt, NRK, Himmelblå, mester, klassefesten, Senkveld, mediekritikk, Mesternes
Gi oss en enarmet, gammel barne-TV tante! cerrie Britiske barn blir skremt av en enarmet barne-TV tante skriver VG. Nå ber bekymrede foreldre om at handikappede Cerrie Burnell (se bildet) blir tatt av lufta. Burnell er programleder for progarmmet «The Bedtime Hour programme» på BBC. Foreldrene mener at småtrollene deres får mareritt av den enarmede TV-tanten. TV-kanalen har fått inn ni formelle klager Burnell har slått tilbake på kritikken, og kalte bemerkningene om henne for «smålig» og «grusomme».Selv om hun var lei seg etter all kritikken, fant hun noe som var positivt:- Det er bra at foreldre bruker meg som en unnskyldning for å snakke om funksjonshemming med sine barn. Den norske barne-TV tante floraen består for tiden av både tanter og onkler i alle farger og fasonger. De er flermediale og opptrer både på TV, i radio og på nett. Den største mangelen i den norske barne-TV tanteverdenen er den totale mangelen på barne-TV verter som er like gamle som foreldre til de aller fleste barna. Dersom norske barn skulle få mareritt så måtte det være fordi de drømte om at alle de kule ungdomsprogramlederne forsvant da eldrebølgen begynte å skylle inn over landet. Får ikke den enarmede damen jobbe i BBC kan hun bare komme hit og fronte det store behovet for variasjon og mangfold i det norske barne-TV universet. Gamlisene forsvant ut med Onkel Laurits og Trond Kirkvaag senior. Da kule Asgeir dukket opp begynte ungdomsbølgen å skylle inn over skjermen. Kan ikke folk over femti være barne-TV tanter? Burde ikke barna se ansikter med skrukker i barnekanalen sin? Ville det ikke være kult med ville besteforeldre som gjorde sprø ting også på TV?
Ja vi elsker NRK!4,7 millioner sitteplasser fylte NRK sist helg. Det må være tidenes, største, norske TV-publikum. Nå er det ut med gullrekka og inn med millionrekka for NRK. NRKs nye millionrekke heter ”Nytt på nytt”, ”Himmelblå”, ”Mesternes Mester” og ”Melodi Grand Prix”. TV2 har ennå ikke klart å karre seg over milliongrensa – ”Norske talenter” hadde ”bare” 672 000 seere på tross av tung forhåndsannonsering – 200.000 færre fulgte premieren, enn i fjor. TV2s talentiade er effektivt feid av banen av ”Mesternes mester” som har nesten dobbelt så mange seere! 21. februar fulgte, fabelaktige 1,5 millioner seere Alexander Rybaks ferd til den norske Grand Prix-toppen. Det har ikke skjedd siden 1993, da var rikskanalen fremdeles så godt som i monopolsituasjon, TV2 hadde bare vært på lufta i ett år. NRKs Grand Prix under er en vanvittig suksess i seg selv. Hvem hadde vel trodd at den utskjelte og fallerte musikkdinosauren ville reise seg i glansen av seg selv. Det er nettopp det Grand Prix-frelseren Per Sundnes har fått til: Han har vekket Melodi Grand Prix fra de døde og skapt familiesamling i sofakroken. Sundnes og hans folk har dyrket alt ved Grand Prix, fått etablerte artister på banen, mikset sjangere og gitt showet mer musikalitet – og ikke minst brakt sirkuset ut på en vanvittig pilegrimsferd gjennom det ganske land. Melodi Grand Prix har fått distriktsvennlig profil og blitt et slags musikalsk Norge Rundt. Sundnes er det Knut Bjørnsen og Bjørge Lillelien var for TV-sporten. Per Sundnes er norsk Melodi Grand Prix – han klarer oppgaven å fronte noe uten å stå i veien for det! ”Himmelblå” er uforståelig. I sin siste sesong fremstår serien som et slags Hotel Cæsar på utflukt i Nord-Norges vakreste natur. Manuskriptet er så lett at det nesten er pinlig. Ukjente fedre, romantikk, kuhvisking og selvrealisering på ukebladhoroskop-nivå presenteres på skjermen. Likevel står nesten 1,2 millioner romantikere, dramaet på Ylvingen bi. Det er rett og slett ikke til å forstå. Det er derimot ”Mesternes Mester”. TV-konkurransen med middelaldrende idrettshelter er i ferd med å revitalisere og renvaske reality-sjangeren. Kraftkaren Stian Grimseth og de andre konkurrentene løfter frem verdier som kameratskap, respekt, kjærlighet og glede. Her er utstemming, konspirasjon og intriger totalt fraværende. Selve programkonseptet er et format utviklet av det nederlandske selskapet Defilistijnen. Originaltittelen er ”Eternal Glory”. Da det ble vist i Belgia så mer enn halvparten av landets TV-seere på konkurransen. På svensk TV kalles den ”Mästarens Mästare”. Startstkuddet gikk 13. januar i år. Her er seertallene for NRK og TV2 TV 2:  img462x262
Kjære Jan Fredrik, kan vi slippe drittpraten din?Jeg er så føkkings, drittlei av kjeften til utrolige, megaenergiske, ekstroverte, manisk overdrivende, språkonanerende, talentspeideren Jan Fredrik Karlsen. Og det allerede etter bare en episode av ”Norske talenter”. Så satt vi der da. i sofakroken, klokka åtte på en fredagskvelden – den nye lørdagskvelden – en time før vannskilleloven trer i kraft og skal sikre de små god familieunderholdning som ikke er av støtende karakter – og gledet oss med potetgull og Pepsi Max – som så mange andre familier, benket rundt TV-apparatet for en times god avslappende, familieunderholdning etter ukas gjøremål – på jakt etter de nye, norske talentene. Minstemann er sjokkert. Han går på en skole der de lærer at de ikke skal banne. Joda vi er klar over at Norske Talenter har utviklet seg til en konkurranse i kraftuttrykk – det er en del av idol/talentpakka – men vi liker det ikke. Karakteristikkene er sterke nok når folk blir spurt om de trenger mental hjelp, er nisser eller dummer seg ut. Til og med minstemann forstår at dette er kontrastenes show – noe talentprodusentene dyrker til fulle med kunstpauser, klippe av X`er, kraftuttrykk som kryssklippes, spenning som er åndeløs. TV-selskaper og ikke minst TV-produsentene må i større grad forstå at når de lager familieunderholdning så kommer de faktisk på besøk på selveste gudskjelovkvelden. Når klokka er åtte på en fredag så vet alle hvem som sitter foran TV-skjermen – og da oppfører du deg som folk. Banner du like mye når du er sammen med datteren din, Felicia på tre år? Og hva sier du til henne hvis hun bruker de samme uttrykkene som pappaen sin? Sier du at det lukte jævlig nå bleien skal skiftes? Jeg tror ikke det, Jan Fredrik, da tror jeg du moderer deg. Er det så vanskelig å droppe bannordene så tenk på at du gjør det for hennes skyld. Hun har jo blitt så stor at hun kanskje sitter hjemme og følger med pappa? Banning på TV og i media er en uting. Det brer om seg. For noen er det støtende av religiøse grunner, andre mener det rett og slett er ekkelt, jeg synes det er å bryte ei grense som jeg selv vil sette i mitt eget hjem og i oppdragelsen av sine egne barn – her aksepterer vi ikke banning, noen synes bare det er ekkelt og dumt. I talentprogrammets hjemland, USA, er spenningen rundt ”Americas got talent” enda tydeligere i TV-produksjonen enn her hjemme. Begeistringen er større og karakteristikken tydeligere, men banning – nei, det våger de nok ikke. Bøter på opp mot en halv million dollar lurer i kulissene hvis fyordene kommer på lufta. Derfor herr Karlsen, hold grisepraten deres for dem selv. Til sommeren fyller du 35 år, på tide å bli voksen og ta litt ansvar nå. Banning på TV er ingen rettighet eller noe som har med ytringsfrihet å gjøre. Sjefredaktør Alf Hildrum, hvordan tolker du vannskilleprinsippet, kan vi foreldre kan stole på at TV2 ikke serverer noe som ikke bryter med god folkeskikk og norsk oppdragelse før klokka 21.00? Kan du sørge for at du har TV-produsenter som passer på at fredagskosen ikke blir ødelagt?  talent
Klarer TVNorge takke nei til Barne Big Brother?Den britiske tv-kanalen Channel Four får på pukkelen etter at de hadde premiere på sin ”Big Brother Junior”. TVNorge fornekter seg ikke og holder døra åpen for å kunne sende den engelske versjonen på norsk TV. Boys and Girls Alone er en realityserie der barn i alderne fra åtte til elleve år skilles fra foreldrene sine og blir plassert i ulike hus. Foreldre kan følge med de små podene sine, men kan ikke bryte inn før ting blir virkelig stygt. Politikere og barnevernsorganisasjoner reagerer sterkt og kaller konseptet grov utnyttelse av barn. Programserien har utløst et skred av reaksjoner fra foreldre og TV-seere. Programdirektør Eivind Landsverk sier på nrk.no`s sider at de ikke vil lage en norsk versjon av det nye realitykonseptet. Det vil heller ingen andre norske TV-selskaper. Det burde egentlig ikke overraske noen. Landsverk er som frontsoldat for innføring av søppel-TV i Norge. Ingen andre kanaler har vist så mye grisete som TVNorge. Programmer som handler om ”Mitt liv med verdens største kreftsvulst”, ”Hjelp jeg har en pappa som veier 500 kilo” eller ”Verdens styggeste siamesiske tvillinger” er ikke lenger bare et krydder i kanalens sendeskjema – de er en del av kanalens uttalte profil. Kanskje Landsverk rett og slett gir folket det folket vil ha?  barnebig
TV-tsunamien er herFor litt over et år siden så NRK-Super dagens lys. Siden har norske barn fått mye å henge fingrene i. Aldri har de vært zappet mer av små barnehender som akkurat nå. Nå ser barna 11 minutter mer TV hver eneste dag enn for et år siden. Nye tall viser at TV-titting ikke er et utgående fenomen. Tre timer og tre kvarter sitter norske menn og kvinner, over 12 år, foran TV-skjermen sin hver dag. Det er en økning på nesten en halvtime fra januar i fjor, viser tall fra TNS Gallup tv-meter, skriver kampanjes nettsted. Analysesjef Kristian Tolonen i NRK er i stuss, visst er januar en mørk og kald måned, men ikke så kald og mørk! Han spekulerer blant annet i om finanskrisen må ta skylda for dette også. Folk har dårlig råd og sitter heller foran TV-apparatet og varmer seg på peisen. I fjor var jeg med på fødselen til den nye barnekanalen: NRK Super. Da økte Barne-TV tilbudet fra 14 timer i uka til 84 timer per uke på rikskanalen, fra 750 til 4380 timer i året, skrev jeg i en side 2 kommentar i avisen Vårt Land Disney Channel er en klar vinner av barnehjertene og mange små har fått TV- apparatet, med eller uten rør, inn på sitt eget rom. Femåringene slites mellom valget av britisk pedagog-TV eller pengemaskinen Hannah Montana – de fleste av idolgenerasjonen velger det siste. Jeg var sju år da barne-TV ble født. Det skjedde søndag 30. august 1970. En fargerik plakat med en orm med «Barne-TV» over prydet sort/hvitt-skjermen. Tegnefilmen om «Tubaen Toby» var min favoritt. Men det var ikke nytt Barne-TV hver dag. Fire timer i uka, inkludert repriser, tok vi til takke med. Nå sender statskanalen TV for to-åringer fra klokka 0700. Utfordringene står i kø. Hva påvirker barnas valg? Skal de få velge hva de vil fordi det er barnekanaler? Er NRK-Super en garantist for trygge valg? Hvordan blir barn som vokser opp med hoder fulle av amerikansk massekultur og verdier?  barnetv
Håpet er himmelblåttHva er det med oss nordmenn som gjør at mer enn en million av oss vil bruke søndagskvelden foran TV-apparatet for å følge en virkelighetsfjern, middelmådig ukebladnovelle fra ei solskinnsøy i havgapet i Nord-Norge? Et sted dit mindre enn en kvart promille kunne tenke seg å flytte for å bo der de 364 resterende dagene av året? For nå er de der igjen; Marit, Kim, Karoline og Roland. Vakre mennesker i vakker nordisk natur som gjøre gode og vonde ting mot hverandre. Himmelblå er tilbake på NRK1, søndager kl 20.30, åtte episoder fra ”verdens vakreste øy”. Det handler om gammeldagse verdier som vennskap og familie, skriver NRK. Kanskje er det ren og skjær nostalgi og drømmen om noe vi har mistet det handler om. For det stikker ikke spesielt dypt, de eksistensielle spørsmålene kaster seg ikke ut på 70 000 favners dyp – nei, nettopp sier kanskje du, nettopp derfor – noe enkelt som alle kan kjenne seg igjen i, noe å drømme om, noe å lengte etter – rett og slett en flukt fra hverdagen i verdens rikeste land? 3662 nordmenn har meldt seg inn på Himmelblås facebookside. Her dyrker de sin favorittserie som opprinnelig er britisk og ble laget hos BBC i perioden 2001-2003. Originalt heter den Thousand acres of sky og handler om ei enslig mor som sliter med å få endene sammen i storbyen. En dag dukker det en avisannonse opp, den lille øya Ronansay må legge ned skolen sin og er fraflyttingstruet hvis ikke de klarer å skaffe flere elever til den lokale skolen. Marit heter originalt Abby, hun får tak i sin Kim – en god kompis som stiller for å oppfylle annonsens krav om å være en hel familie ( han heter Kenny) – sammen drar de av sted og Abby faller etter hvert for Ronansays svar på Roland, nemlig lakseoppdretter og kjekkas Alistair. Rein og skjær blåkopi nesten, nettsidene til Pragers original finner du her. Så hvorfor denne lengten etter Ylvingen, hva er det med disse menneskene som berører oss? Har vi ikke sett dette før – handler det ikke om det samme i Skjærgårdsdoktoren – den svenske perlen om den kjekke legen som flytter ut i Stockholms skjærgård og sjarmerer og leger lokale skjønnheter og andre – eller i Livet i Fagervik – dette er jo Skjærgårdsadvokaten – den unge mannen som legger storbylivet bak seg og søker natur, lokal skjønnhet og romantikk, røtter og tilhørighet.
Artig liv på MarsDen britiske serien “Life on Mars” er en klar favoritt for menn som er 40 +. Kinnskjegg, brune skinnjakker, terylenbukser og breislædd med nypolert Ford Taunus GLX!!!! (yuhu) legger trykket på de nostalgiske knappene for oss om vokste opp på 70-tallet. Den fantastiske storyen om “fortidspurken” Sam som blir kastet tilbake til 1973 etter en dramatisk bilulykke sitter som et skudd. Vi tror på rammehistorien der Sam ligger i koma i vår tid og samtidig får oppleve det råbarske politilivet på 70-tallet der sofistikerte metoder som undercover og digitale sporhunder ennå ikke er oppfunnet. Lokal “sheriff” og politimann Genes metoder er knyttnever, brutal vold og bestikkelser. Det er noe “Starsky & Hutch” over det – en smak av Kojak – men mye mer genialt.  ford taunus orange 1974
Kjedelig og dum bistandsrealityBare 255.000 av oss gidder å bruke lørdagskvelden sammen med Sarah Natasha Melbye og deltakerne på TV2s “Prosjekt X”. Det er totalt fiasko for kanalens lørdagssatsning. Annonsørene gidder ikke å bruke penger på den slags. Problemet er ikke mangel på informasjon, men at serien rett og slett er dårlig. Ideen om å at med seg 10 personer fra landet som flyter av olje og rikdom til Afrika for å gjøre noe godt for lille sorte sambo er ikke dum. Dette kunne virkelig blitt noe. Prosjekt X går i beste familiesendetid. Men dette er ikke familieunderholdning. Dette er kjedelig og forutsigbart. Les mer om Prosjekt X
Leken FlyTorsdager kl 20.25 er surrer enten harddiskopptakeren ellers er det dørgende stille for da fyller nemlig Per Fly skjermen. Serien heter “Forestillinger” og består av seks episoder. Vi ser en historie sett gjennom seks forskjellige personer. Alle handler om opptakten og prøvene til Shakespare forestillingen “Venus og Adonis”.
| ||
Sett på TV er en sone på Origo.